Prinsippet om gjennomsnittlighet

Amatøren - prøver ikke hardt nok.

Midt på treet - er så langt vekk fra trekronen.

Gjennomsnittlighet - er verre enn dødelighet.

Vi har som et moderne samfunn kommet til enighet om at en middelmådig prestasjon ikke er verdt å nevne.
Dette synliggjøres gjennom de individene som faktisk blir lagt merke til, hvilket er de som gjør lite annet enn det de er eksepsjonelt gode i.

Som håpløse romantikere trollbindes vi av hvordan disse personene sliter seg gjennom brutal motgang for å oppnå et enkelt ekstraordinært mål, samtidig som vi overbevises om at vi bør gjøre det samme dersom vi også skal aksepteres og beundres.


Dette begynner å bli mer og mer tydelig også innen treningsverdenen. Vi finner oss et fåtall øvelser, repeterer i det uendelige og håper på at den endelige prestasjonen er verdt strebet. Uansett om dette tolkes som manisk eller begrensende så er all slik innsats beundringsverdig, så sant det ikke går ut over noen andre.

Om det går utover en selv, vel, det er en risikoberegning man er nødt til å ta selv.

Men over til noe helt annet - Sykling.

Det er overraskende mange av oss som evner å komme oss frem på to hjul. Faktisk registrerte Statistisk Sentralbyrå at det ut av 13 763 personer var 7993 som i løpet av 2014 hadde drevet med sykling eller hadde vært på sykkeltur. Hvor representativt dette er med hensyn til hvor mange som faktisk kan sykle er vanskelig å si og vi kan mest sannsynlig anta at tallet er langt høyere, men det gir oss uansett en pekepinn.

Og hvor peker så pinnen? Mot det enkle faktum av at det er veldig mange som kan sykle, selv om de muligens ikke har de største prestasjonene å skryte av.

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare sykling, men også aktiviteter som svømming, bilkjøring, fotball, sang, dans og klatring. Ikke nok med at det gjelder slike sammensatte og kompliserte evner, for det samme kan sies om enkeltevner:

  • Legge seg ned på bakken.
  • Stå opp fra bakken.
  • Balansere på et ben.
  • Balansere på det andre benet
  • Stupe kråke.
  • Falle trygt.
  • Henge.
  • Svinge.

Slike evner oppnåes ved at man begynner å jobbe mot de. Og det behøver ikke ta lang tid. I løpet av en dag kan du gå fra å ikke skjønne konseptet "Fall ei av sykkelen" til å integrere sykling som noe du liker og sent vil glemme.

Men så er det nå slik at de fleste av oss ikke er villige til å ofre tid til å lære noe vi ikke kan bli best i. Og dersom man allerede er i en prosess mot å "bli best" i noe, så ender det som oftest med at tiden går til lite annet enn det du skal bli enestående i.

Gjennomsnittlighet er ikke et negativt ord.

Her kommer prinsippet om gjennomsnittlighet inn, og kan forklares på følgende måte:

Gjennomsnittlighet er ikke et negativt ladet ord - det gir deg mulighet til å spille på den enestående muligheten du har til å lære deg noe nytt, få flere verktøy til å håndtere hverdagen og anvende disse på en måte slik at du kan fungere under flere omstendigheter, i flere omgivelser og ekspandere komfortsonen din, i motsetning til å alltid presse deg ut av den.

I praksis kan gjennomsnittlighet anvendes på følgende måte;

  1. Gi deg selv 30 dager på å lære noe nytt.

  2. Gi deg selv 30 dager på å ikke bli best.

  3. Gi deg selv 30 dager på å oppdage noe helt nytt.

Gratulerer. Du har nå mest sannsynlig fått en helt ny evne, fått et større eierskap til kroppen din og fått en større forståelse for at det alltid finnes mer å lære, gjøre, se og kanskje til og med mindre å gå lei av. En av de største bonusene er sannsynligheten for at du treffer flere likesinnede, rett og slett fordi at du har åpnet ditt eget sinn.

Risikoen du tar ved å følge prinsippet om gjennomsnittlighet er at prestasjonene dine muligens ikke er like synlige for andre, på akkurat samme måte som de fleste av oss kan se prisen på en dyr klokke, men ikke affeksjonsverdien som ligger i sangen du lyttet til når du erfarte din første saktedans.

Spørsmålet du da trenger å stille seg selv er hvor mye verdi du legger i andres oppfatning av deg, og om det burde hindre deg fra å lære deg å sykle, uten å nødvendigvis bli best.