På stedet hvil for fremgangs skyld.

Det var langt ifra et perfekt øyeblikk. Eimen av østersaus boret seg gjennom luften mens fire stykk overivrige amerikanere begikk grov lydforurensing. Småsteinen (sikkert dratt inn av overnevnte amerikanere) trengte seg så tregt som bare småstein kan gjennom håndflaten samtidig som svetten svei i øynene.

Til tross for alle disse distraksjonene husker jeg det ikke som en brysom opplevelse. Langt derifra - blant de massive røde tresøylene, i det som en gang hadde pleid å være et kinesisk teaterlokale, opplevde jeg det som mange kaller å være “i balanse”. Ikke bare sjelelig, men rent fysisk. Jeg stod på hendene. Og jeg kunne stå ganske så lenge.


“Hurra,” roper folket. “En artikkel om håndstående,”.
“Nei,” svarer Jon og blir brått upopulær.

Historien over handler så altfor lite om håndstående, men dreier seg heller om øyeblikket.

Som et eksempel - la oss ta vekk øyeblikket;

“En gang, et sted stod jeg på hendene. Det var ok.”

Er vi enige om at siste eksempel høres mindre fristende ut? Mister ikke prestasjonen en stor del av sin verdi når man frarøver inntrykket om opplevelse?
Dette tror jeg er et av de store problemene med hvordan vi fokuserer på trening. Trening har blitt mer og mer målbart. Et treningsprogram er avhengig av at hvert enkelte element skal kunne loggføres på best mulig måte hva tyngde, repetisjoner, sett, etc. gjelder. Dette er udiskutabelt veldig effektivt.

Men det finnes alltid skyggesider ved effektivitet.
Hastighet mot et mål stjeler vår evne til å oppfatte hva som skjer under reisen, samtidig som vi blir avhengige av beleiligheten ved at noe skal skje så fort som mulig.
Vi går glipp av verdifulle lærepenger, for ikke å snakke om øyeblikk og opplevelser, kun for å nå et mål som vi som oftest ikke sier oss fornøyde med når vi først når det. Dette løser vi, veldig midlertidig, ved å gjøre enda mer av de samme målbare handlingene, og gjerne ved å låse oss til et treningssenter.
Treningen blir til slutt en form for tilskuersport hvor vi i vente på resultater frarøver oss selv evnen og muligheten til å stoppe opp og si; “Dette kommer jeg ikke til å glemme.”.

De fleste av oss vil jo tilbringe mange timer i aktivitet i løpet av livet. Jeg har for min del ikke lyst til å våkne opp en dag og forundre meg hvorfor jeg da har så lite å se tilbake på.